86 dager til termin

Herregud å tida flyr. Det er 86 dager igjen til jeg har termin. Om 46 dager regnes jeg som "høygravid". Selvom jeg føler at magen vokser, og til tider er i veien, så tror jeg nok jeg må vokse endel på disse 46 dagene om jeg skal føle meg høygravid.

Sitter i sofaen i dag, og føler egentlig at jeg er kokt mør i 3 timer. Kjennes ut som om beina løsner fra hofta. Var endel aktiv i går, var først innom jobben, før jeg var til bassengtrening (som bare er SÅÅ digg), deretter isdate, før jeg reiste hjem og laget middag. Så skal bli godt å komme seg til naprapaten i dag. Håper det hjelper.

Til mandagen får jeg begynne litt i jobb igjen!! Yooohooo :D Gleder meg helt vilt til det! Det skal bli deilig å være litt i jobb, treffe litt kollegaer, og ikke minst, treffe klassen min ;) Savner de søte små gutta mine, og de to søte jentene.
Skal bare være i jobb 20%, men det er iallefall bedre enn ingenting.
Hadde litt følelsen av at jeg kunne fått så mye sykemelding jeg ville da jeg var hos legen. Fortalte at jeg hadde pratet med avdleder, om å starte i 20%. Legens svar var "hva syns du selv da? er du klar for å starte i jobb igjen?" Tror jeg kunne ha gått hjemme resten av svangerskapet om jeg hadde bedt om det. Det skremmer meg litt egentlig. Selvom jeg skal være glad for at jobben tar så godt vare på meg, så virker det som om man bare behøver å hoste litt og si til legen "jeg må sykemeldes" så lenge man er gravid. Jeg tror ikke det er helt sunt for hverken jobb eller gravide. Men, nå er jeg utrolig glad i jobben min da, både hva jeg gjør, og kollegaene mine.

Jeg må si, jeg er på en måte litt glad for de rundene jeg har hatt med bekkenproblemer de siste åra. Det har lært meg til å kjenne kroppen min, og vite hvor grensa går. Jeg har vært gjennom det å plutselig ikke kunne bevege seg hverken opp eller ned, frem eller tilbake, og runder med morfinsprøyter for å i det hele tatt kunne bevege på meg. Husker godt da jeg var på legekontoret i tr. heim og de satt to sprøyter med morfin før de klarte å få meg over i en bærestol og ned i ambulansen.... Det er ikke det at jeg er glad for disse episodene, men jeg er glad jeg har lært meg å kjenne kroppen såpass, at jeg nå faktisk stopper før det går så langt. Jeg har lært meg til å klare å sitte i sofaen, selvom det er støv på gulvet. Selvom jeg burde ha både vasket og ryddet. For jeg vet at strekker jeg meg litt for langt, er jeg tilbake der jeg ikke kan røre på meg. Og jeg NEKTER å være der når bebis kommer. Jeg vil heller ikke ha en evig runddans med mye opptrening og shit. Heldigvis har jeg en sambo som forstår dette, og hjelper til så godt han kan :) Flink er han :) Vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten han... Meen, så hadde jeg vel heller ikke satt igang å få barn, om det ikke hadde vært for Marius da. Det er noe med å finne den ene i livet man ønsker å være sammen med og stifte familie med. Jeg er glad jeg har funnet Mariusen min :)